Om rasen

Landseeren hører i dag ennå til de sjeldne og ukjente hunderasene, men slik har det ikke alltid vært. På den nordlige delen av Newfoundland ble de første eksemplarene av rasen observert på 15-1600-tallet.
Landseeren skal gi inntrykk av å være en stor, sterk og harmonisk hund. Den står på høyere ben og har en lettere gange og løpesett enn newfoundlandshunden. Den er også meget livligere. Med unntak av hodet skal pelsen være lang, glatt, bløt og ha godt med underull. Den kan ha lett bølgete dekkhår på rygg og lår. Halen skal være tykk, kraftig behåret og rekke ned til hasene. Hvis ikke hunden er opphisset, skal halen bæres nedover og som regel med en liten krok ytterst (fransk krok). Bøyd eller krøllet hale over ryggen er feil. Hodet skal være sort med hvitt snuteparti og med eller uten gjenomgående hvitt bliss. Det sorte hodet skal være skilt fra de sorte platene på kroppen med en tydelig hvit halsring. De sorte platene på kroppen må ikke gå nedenfor albue/og eller hase. Brystet, buken og den ytterste delen av halen skal også være hvit. Små sorte flekker (tiks) eller sorte hår i det hvite (sot) er ikke feil, men er uønsket. Øynene bør være mørke brune. Grågule eller svovelgule øyne er feil. Øynene skal virke vennlige og bør ikke ligge i det hvite blisset. Hodet skal gi et edelt uttrykk og være uten rynker eller folder og ha en kort og fin behåring. Hunden skal ha stramme og tørre lepper uten å sikle eller skumme og ha saksebitt. Nesespeilet og leppene har sort pigment. Skulderhøyde for hannhund er 72- 80 cm og for tispe 67- 72 cm . Mindre variasjoner over eller under blir tolerert.

Fra slutten av 1700-tallet og frem til ca. 1850 foregikk det en stor eksport av disse store hvite og sorte hundene til England. I 1837 malte Sir Edwin Landseer det berømte maleriet "The distinguished member of the Human sosiety", og det utløste en landseer-boom. Fra da av ble disse hundene kalt Landseere. De ble meget populære og spredte seg raskt til hele Europa. Senere ble Landseeren og Newfoundlandshunden blandet, noe man fremdeles gjør i England. Men i begynnelsen av 1900-tallet begynte man på Kontinentet å skille disse to rasene igjen og renavle Landseere. I dag har de igjen fått sitt opprinnelige utseende tilbake. På grunnlav av proffesor Heim og dr.Traegers studier av og avhandlinger om de to rasene, og ved å sammenligne de daværende hundene, fastslo professor Emil Burkhard fra Sveits at det her uten tvil var snakk om to forskjellige raser som burde avles og bedømmes hver for seg. På bakgrunn av dette ble landseeren i 1960 godkjent som egen rase av F.C.I. Det offisielle navnet ble Landseer - europeisk kontinental type ( ECT )

Landseeren har et godt gemytt og et vinnende vesen. Den er meget hengiven og alltid beredt til lek. Samtidig er den en trofast og vaktsom beskytter av familien og dens eiendommer. Den er ingen jakthund, og er ikke aggressiv mot andre dyr. Andre hunder som provoserer, vil derimot kunne få svar.

Landseeren er oppmerksom og lærevillig, og den kan lære nesten alt det eieren ønsker, og i enkelte øvelser kan den bli rene spesialisten. Oppdragelsen av disse hundene er i første rekke et spørsmål om hvordan man omgås dem. Man må la hunden få delta så meget som mulig i familielivet. Med godsnakk og kjærlighet kommer en lenger enn med skrik og kjefting, som den er meget var for. Kjefting, skriking og en hardhendt behandling fører som oftest til en nervøs og usikker hund. 

Hunden egner seg best til å gå løs på gården, og det er da den kommer best til sin rett. Sitt revir forsvarer den upåklagelig, men den nøyer seg med å varsle når det kommer fremmede. Landseeren er ikke sint, men den virker utrolig overbevisende på grunn av sin størrelse og dype røst. Uansett må den ikke stå innesperret i en hundegård eller fastlenket. Da blir den en sjelelig krøpling og vil ofte bli stresset, nervøs og bjeffete. Den trenger spesielt mye menneskelig kontakt og kjærlighet.

Hunden er meget glad i vann og elsker å bade. De henter villig opp alt som faller i vannet. Den er således en meget god redningshund.

Pelsen på Landseeren er ikke så lang som hos newfoundlenderen, så det er betydelig mindre pelsstell. Børster man pelsen mot hårene, så skal disse falle på plass av seg selv.

Helsemessig er det en sunn og frisk rase som det sjelden er problemer med. Når det gjelder HD, så er den ikke mer disponert for dette enn andre store raser, heller noe mindre.

I Norge ble det første valpekullet med Landseere født i 1986. Avlsarbeidet med rasen har vært ført veldig forsiktig, og frem til i dag har det bare vært noen få valpekull. På grunn av det forsiktige avlsarbeidet er rasen fremdeles meget sjelden å se på utstillinger, men kvaliteten på de hundene vi har, er gjennomgående meget bra. For å få større genspredning i rasen, jobbes det kontinuerlig med å importere hunder og frossen sæd fra nye linjer.