Etter å ha vokst opp med Mellom Schnauzere, kjøpte jeg mine to første hunder i 1976. Det var to herlige Newfoundlandshunder, kullbrødrene
Bergenovas Teddie og Bajas. Med disse våknet interessen for utstilling og senere etter at også Newfoundlandstispa Maja kom til oss i 1984, også interessen for avl, men dessverre selv etter flere forsøk, lyktes det ikke for Maja å
bli mor.
Min første Landseer Carte Blanche, eller Karma som hun het til hverdags, ble født
i Sandefjord i 1988, i det andre Landseerkullet som var født i Norge. Det var bare tilfeldigheter som gjorde at hun kom hjem til oss, og det var med henne at min store lidenskap for rasen utviklet seg.Etter syv år med begge raser døde Maja 12 år gammel, så hva nå? Skulle jeg ha en ny Newfoundlandshund? Nei, jeg hadde funnet den rasen som virkelig passet for meg, nemlig
LANDSEER. Aldri har jeg opplevd maken til fantastisk gemytt på noen hund.
Karma var tryggheten selv. Rolig og behagelig å ha inne og full av action ute, ikke minst stortrivdes hun når hun fikk bære kløvsekken når vi var ute i marka. Hun oppdro valpene sine på en utrolig stabil, omsorgfull og kjærlig måte også etter at de var flyttet hjemmefra. Ute blant andre hunder var hun en respektert
autoritet som straks var der og dempet hvis det var tilløp til krangel. Hun elsket alle, var tålmodigheten selv og fikk aldri nok av kos og klapp. Hun var det naturlige midtpunkt.
Karma ble stammor til senere Icikarma’s Landseere.